Kudos
Kunnskapsdokumenter i offentlig sektor

Forhåndsutredning

Tiltak og virkemidler for at flere med lave inntekter skal kunne eie egen bolig (2023)

Dette notatet tar utgangspunkt i populasjonen bestående av leietakere og hjemmeboende voksne mellom 25 og 40 år. Denne gruppen utgjør omtrent 450 000 husholdninger, med rundt 127 000 barn og 643 000 voksne. Enpersonsfamilier er den klart største familietypen i denne målgruppen. Sammen med enslige mødre og enslige fedre med små barn, er disse overrepresentert blant leietakere sammenlignet med andelen disse utgjør av alle husholdninger i Norge. Par, både med og uten barn, samt fedre med store barn, er underrepresentert blant leietakerne, men utgjør likevel en betydelig andel av målgruppen. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert i denne gruppen, og førstnevnte skiller seg spesielt ut. Videre er yngre, de med lavere eller ingen utdanning og de som ikke står i jobb overrepresenterte i gruppen av leietakere. For hver husholdning i målgruppen bruker vi familiestørrelse og bosted i kombinasjon med Statistisk sentralbyrås boligprismodell for å finne prisen på en egnet bolig. Vi beregner deretter om hver husholdning besitter egenkapital tilsvarende 15 prosent av den beregnede boligprisen, samt om de vil kunne finansiere et boligkjøp med en samlet gjeld mindre enn fem ganger inntekten sin. Notatet viser deretter hvordan eierpotensialet fordeler seg i hele og deler av målgruppen på bakgrunn av disse beregningene. Vi gjennomgår videre ulike mulige tiltak som kan bidra til at flere skal kunne eie egen bolig. Fokuset er i hovedsak på hvordan utfordringer knyttet til egenkapital kan avhjelpes gjennom tiltak. Vi finner at en betinget subsidiert leie kan være egnet til å hjelpe enslige forsørgere og innvandrere med overgangen fra å leie til å eie bolig. Ordningen vil også treffe mange enslige uten barn, men for denne gruppen vil det være forventet at en større andel vil være i stand til å kjøpe sin egen bolig på egenhånd innen en relativt kort tidshorisont og en slik ordning bør derfor tilpasses for å i minst mulig grad fange opp de som vil klare seg selv. Ordningen innebærer at husstanden betaler ordinær leie, men mottar en subsidie som settes på en sparekonto og utbetales kun dersom husstanden er i posisjon til å kjøpe bolig innen, for eksempel, fem år. Hovedutfordringen med en slik ordning vil være en eventuell sterk boligprisvekst i leieperioden. Samtidig gir ordningen større fleksibilitet sammenlignet med leie-til-eie- og deleiemodellene ettersom husstanden får tid til å bli klare for å eie dersom de ikke er det i dag både av økonomiske og andre årsaker, for eksempel usikker jobb- eller familiesituasjon. Ordningen kan også bidra til at husstanden blir mer bevisst på forbruket og potensielt styrker husstandens evne til å spare.