Kudos
Kunnskapsdokumenter i offentlig sektor

Årsrapport

Årsrapport 2018: Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Bakgrunn: Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (Kartleggingssystemet) ble implementert i mars 2019 på oppdrag fra Helsedirektoratet. Hensikten med Kartleggingssystemet er å sikre en løpende oversikt over alle selvmord under og inntil ett år etter kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus. Målet er å identifisere kjennetegn ved selvmordene og behov for forebyggende tiltak på systemnivå. Som ledd i arbeidet med utvikling av Kartleggingssystemet har vi tidligere publisert to omfattende rapporter basert på registerdata (Walby et al., 2018, 2020). I denne rapporten beskrives den første årgangen med fullstendige data fra Kartleggingssystemet. Metode: Kartleggingssystemet kombinerer registerdata fra Dødsårsaksregisteret (DÅR) og Norsk Pasientregister (NPR) med data innsamlet ved hjelp av et elektronisk kartleggingsskjema. Innsamlingen av kartleggingsskjemaer foregår ved en totrinnsprosess; trinn 1 ved løpende registrering fra spesialisthelsetjenestene for psykisk helse og rus og trinn 2 ved etterregistrering av de resterende kartleggingsskjemaene som mangler for den aktuelle årgangen. Registerdata og data fra kartleggingsskjemaet kobles deretter sammen og analyseres på aggregert nivå. Hovedfunn: Alle tjenestene samlet: • I perioden 2009–2018 hadde 44,3 % av alle personer som døde i selvmord kontakt med spesialisthelsetjenestene for psykisk helse og rus det siste året, i 2018 var andelen 44,8 %. • Andelen kvinner i kontakt med tjenestene siste år før selvmord var betydelig høyere enn blant menn. • Andelen personer som dør ved henging ser ut til å ha økt i perioden 2009–2018. • Antall selvmord under og etter kontakt med PHV-V ser ut til å ha økt, spesielt i 2017 og 2018, mens det i TSB har vært en jevn økning gjennom hele perioden. Dette skyldes i stor grad økt antall pasienter i tjenestene. • Den største andelen selvmord skjer under eller etter poliklinisk kontakt både i PHV-V og TSB. • Blant personer som døde i selvmord i 2017 og 2018 var andelen uavklarte tilstander lavere sammenlignet med de tidligere årene, mens andel personer med angst og belastningslidelser har økt over hele perioden. Selvmord blant personer i kontakt med PHV-V: • I 2018 hadde 39,2 % kontakt med PHV-V siste år før de døde i selvmord, og selvmordsraten var 125,8 for kvinner og 249,5 for menn per 100 000 pasienter i PHV-V. Både andel i kontakt og raten har holdt seg relativt stabil i hele perioden fra 2009. • I 2018 var det en median på 15 dager fra utskrivelse til selvmord blant personer i kontakt med PHV-V siste år før selvmord. • Kartleggingsskjemaene fra 2018 viser at det var stor grad av sosial marginalisering blant personene som døde i selvmord innen ett år etter kontakt med PHV-V. Om lag halvparten var enslige og bodde alene, mens kun en fjerdedel var gift eller samboende. Kun en femtedel av personene var i arbeid, mens over 40 % var uføretrygdet eller mottok arbeidsavklaringspenger. • En betydelig andel hadde opplevd traumer i barndommen og over en tredjedel hadde en kjent negativ livshendelse siste 3 måneder før dødsfallet. • Halvparten hadde en kjent historikk med rusproblemer. • I overkant av halvparten hadde en historie med villet egenskade. • 55 % hadde en psykiatrisk sykehistorie på over fem år. • Ifølge behandleren hadde om lag halvparten depressivt stemningsleie ved siste kontakt før selvmord og/eller symptomer på angst og uro. Rundt en fjerdedel hadde symptomer på søvnvansker, håpløshet og/eller selvmordstanker. • Under en tredjedel av pasientene hadde fått utarbeidet en kriseplan før de døde iselvmord. • Ved siste kontakt ble risikoen for selvmord oftest vurdert som lav både på kort og langsikt. Selvmord blant personer i kontakt med TSB: • I 2018 hadde 10,6 % kontakt med TSB sisteår før de døde i selvmord, og selvmordsraten var på 188,8 for kvinner og 234,9 for menn per 100 000 pasienter i TSB. • I perioden 2009 – 2018 var median antall dager fra siste kontakt til selvmord 13 dager for kvinner og 26,5 dager for menn i kontakt med TSB siste år. • Kartleggingsskjemaene fra 2018 viser at det var enda større grad av sosial marginalisering blant personene som døde i selvmord innen ett år etter kontakt med TSB. Kun en av ti var gift eller samboende, og andelen som bodde i kommunal bolig eller sto uten fast bolig var betydelig høyere enn i PHV-V. Godt over halvparten var uføretrygdet eller mottok arbeidsavklaringspenger på dødstidspunktet. • Over en tredjedel hadde en kjent historikk med traumer i barndommen og/eller hadde opplevd en negativ livshendelse siste tre måneder før dødsfallet. • Over halvparten hadde en historie med villet egenskade. • Blant personer i kontakt med TSB siste år før selvmord var det ingen som hadde en sykehistorie på under ett år – og godt over 75 % hadde en sykehistorie på mer enn 5 år. • I underkant av en tredjedel av personene i kontakt med TSB før selvmord hadde fått utarbeidet en kriseplan. • Det vanligste symptomet behandlerne observerte ved siste kontakt var angst/uro etterfulgt av depressivt stemningsleie. Konklusjon: Nesten halvparten av alle selvmord i Norge skjer blant personer som har hatt kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus siste år før de døde. Andelen i kontakt med tjenestene før selvmord har holdt seg relativt stabil. Selvmordsratene blant pasienter i PHV-V og TSB er sterkt forhøyet sammenlignet med i den generelle befolkningen, og forbedringer i forebygging av selvmord i spesialisthelsetjenesten vil derfor kunne ha stor effekt for befolkningen som helhet. Det er derfor avgjørende å sikre tilstrekkelig tilgjengelighet og omfang av spesialiserte tjenester innenfor PHV-V og TSB. Den største andelen selvmord skjer etter poliklinisk behandling både i PHV-V og TSB, hvilket viser at selvmordsforebyggende tiltak ikke utelukkende kan rettes mot døgnbehandling og tiden etter utskrivelse. Funnene fra kartleggingsskjemaene viser tydelig at mange av de som dør i selvmord under og etter kontakt med tjenestene ikke bare har alvorlige tilstander, men også omfattende psykososiale belastninger og opphoping av ulike risikofaktorer, inkludert tidligere villet egenskade. Omfanget av psykososiale utfordringer peker på et behov for et bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, førstelinjetjenesten og øvrige hjelpetiltak. Samtidig er det et klart behov for å utvikle systematiske forebyggingstiltak på systemnivå innad i spesialisthelsetjenesten.