Kudos
Kunnskapsdokumenter i offentlig sektor

Kunnskapsoppsummering

Naturlig utbredelse av gran i Norge

Litteratur som omhandler utbredelsen til vanlig gran (Picea abies L. Karst.) i Norge er analysert. Rapporten presenterer et nytt utbredelseskart for spontan gran i Norge hvor forekomster i ytterkanten av hovedområdene bestående av småbestand, holt og enkelttrær er inkludert. Vanlig gran opptrer med spontane forekomster i alle norske fylker, regioner og landsdeler, fra kyst til høgfjell. Grandominert skog dekker i dag 32,4 mill. dekar. Spontan gran er så langt ikke blitt registrert utbredt i de ytre kyststrøk på Vestlandet, og i kyst- og fjordstrøk mellom Salten og ØstFinnmark. Kulturgran og semi-spontan gran er imidlertid vanlig forekommende også her. Kulturskogarealene med gran som er etablert gjennom skogreisingen langs kysten de siste 70 år utgjør om lag 3 millioner dekar. Granas andel av stående volum i skogene er størst i Trøndelag og på Østlandet, og minst på Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge. Granpollen kan i dag spores på lokaliteter over hele fastlands-Norge. Litteraturen og utbredelseskartet viser at oppfatningene om at «grana går til Rana» og ikke er naturlig utbredt på Vestlandet og i Nord-Norge, må revurderes. Frem til 1990-tallet var hovedbildet fremstilt i palynologiske undersøkelser at gran var en relativ sen postglasial innvandrer i Fennoskandia. Undersøkelser hadde vist at gran hadde en sterk ekspansjon i østlige Finland ca. 6500 år før nåtid i østlige og sentrale deler av Sverige ca. 2700 år før nåtid, og i Lierne, Inntrøndelag og i traktene Trysil-Kongsvinger ca. 2000 år før nåtid. Granskogene ekspanderte i Aust-Agder og Vest-Telemark med en forsinkelse på ca. 1000-1500 år sammenlignet med grensetraktene mot Sverige. Pollenundersøkelser med dateringer angir at forekomstene på Voss økte sterkt i omfang 1250-1450 e.Kr, mens forekomstene i Suldal, Modalen, Lærdal, Aurland, Vik, Sogndal, Luster, Aure, Molde, Rauma, Rindal samt de vestlige dalfører i Vest-Agder etter år 1600 e.Kr. Også våre nordligste spontane forekomster av gran i Nordreisa i Troms og i Kautokeino, Karasjok og Sør-Varanger i Finnmark fremstår som yngre enn 3-400 år, men få dateringer foreligger. En alternativ teori om at gran i Skandinavia kan ha hatt en tidlig postglasial innvandring ble lansert i 1890-årene og har de siste tiårene, tross metodiske innvendinger, fått støtte via undersøkelser av mitokondrie-DNA i pollen samt funn av makrofossiler. Granas tidlige innvandring og langvarige beskjedne posisjon, etterfulgt av en ekspansjonsfase, og der den de siste 1000-1500 år har inntatt en sentral rolle i skogøkosystemene over store arealer, kan ha flere drivere. Kunnskapsstatus innebærer bl.a. at vi per i dag ikke kan se bort fra vestnorske og nordnorske reliktforekomster. Spontan granskog på Vestlandet i form av større skoger og skogbestand er rapportert fra Ryfylke, Voss og Hardanger, Nordhordland, Indre og Midtre Sogn, Romsdal og Nordmøre. Til sammen utgjør naturgranforekomstene vestafjells inklusive Rindal i underkant av 50 000 dekar, en dobling siden 1920-tallet. Nord for Polarsirkelen; i Salten, Indre Troms og i Finnmark, er de spontane granforekomstene i hovedsak enkelttrær og smågrupper som dekker et beskjedent areal. Blant forpostene er variasjonen stor; noen steder er det rikelig med gjenvekst, på andre lokaliteter er det ingen eller relativt lite med foryngelse. Faktorer som regulerer gjenvekstforholdene er oppsummert. Både vestafjells og i Nord-Norge nord for Salten er hovedinntrykket at gran i løpet av de siste 600 år har spredd seg over høgfjellsplatå og vidder, og at man fortsatt er i en tidlig fase av denne spredningen.