Kudos
Kunnskapsdokumenter i offentlig sektor

Studie

Skoghistorisk tilbakeblikk med vekt på utviklingen av bestandsskogbruket i Norge

Bruken av hogstformer har endret seg opp gjennom tidene, fra dimensjonshogst via plukkhogst og fram til snauflatehogst, slik vi kjenner det fra bestandsskogbruket. Selv om bledningsskogbruket tidligere ble mye diskutert, er det neppe grunnlag for å hevde at vi har hatt en bledningsfase i norsk skogbruk. Derimot er det sannsynlig at dimensjons- og plukkhogsten stedvis resulterte i flersjiktede restbestand som ble forsøkt skjøttet som bledningsskog i en overgangsperiode fram mot bestandsskogbruket. Driftsformen ble hentet fra Tyskland og Sverige, og ble tilpasset norske forhold i årene mellom 1. og 2. verdenskrig. I Norge kan «bestandsskogbruket» som begrep spores tilbake til 1936, men samtidig er planmessighet og skogbehandling beslektet med systematiske metoder utviklet tidlig på 1700-tallet i Mellom-Europa. I Norge ble bestandsskogbruket den rådende driftsform på 1950-tallet. Hogst av snauflater med sikte på å bygge opp relativt ensaldrede bestand og med foryngelse etter hogst gjennom planting, og tidvis med hjelpetiltak som markberedning, lauvbekjempelse, avstandsregulering og tynning, skulle gi optimal produksjon. Driftsplanlegging, økt planteaktivitet, mekanisering av hogst- og kjøring, sterk reduksjon i fløtningen og omfattende bygging av skogsbilveier samt en klar endring i begrepsbruken inntreffer i perioden 1950-1960. Innføringen av et bestandsskogbruk der snauflatehogst dominerer foregår over et tiår, men er likevel ikke enerådende eller foregår synkront i geografisk henseende. Den startet tidligst hos de store skogeierne på det sentrale Østlandet og i Trøndelag og tiltok utover mot slutten av 1950-tallet. Flatehogst, trakthogst eller teigsnauhogst har likevel vært anvendt lenge før etableringen av bestandsskogbruket for å forsyne vår tidligste industri; bergverk, jernverk, glassverk, teglverk, salt-, tjære og kalkproduksjon. Metoden ble og benyttet for rydding av beiter og til nyrydning. Bestandsskogbruket med snauflatehogster hatt størst påvirkning for granskogarealene, der 35-42% av granarealet har blitt overført fra intensivt utnyttede, glisne naturforyngede skoger til virkesrike kulturskoger. Hoveddelen av kulturskogarealet i gran er på høy eller svært høy bonitet. For furuskogarealene finner vi at endringen i driftsform etter 2. verdenskrig har vært mindre, og har kommet seinere enn for granskogsarealene. Dette fordi frøtrestillingshogst, skjermstillinger og gruppehogster i furuskog har vært vanlig praktisert siden siste del av sagbrukstida, og at avstandsregulering først ble vanlig på 1960-tallet. De siste årene har skogbruket vist økende interesse for planting av furu, noe som på sikt vil kunne redusere arealet av naturlig forynget furuskog. Mer bruk av markberedning, lauvbekjempelse og gjødsling vil gjøre deler av furuskogarealet mer kulturskogpreget. Også for gran og furu i fjellskogen vil økt snauhogst med planting kunne redusere arealandelen med naturlig forynget skog.