Kartlegging
Vilkår og statusheving for vervede
I mer enn tusen år har Norge hatt et forsvar med en kombinasjon av yrkesmilitære og utskrevne soldater. Begrepene varierer over tid: hird, leieknekter, leiesoldater, gevorbne og vervede på den ene siden, leidang, bondehær, legdsoldater og vernepliktige på den andre. Tross teknologisk utvikling, har visse særpreg holdt seg. Vervede har høy kampevne og kort reaksjonstid. De drar dit oppdragsgiveren måtte ønske, men forventer betaling for sine tjenester. Utskrevne mannskaper med tilstrekkelig trening har både vilje og evne til å slåss, men pliktfølelsen avtar raskt i situasjoner der hjemlandet ikke er direkte truet. Oppsummert betyr dette at hjemme er verneplikten godt nok – ute må vi ha frivillige, helst vervede soldater. I Langtidsproposisjonen, St. prp. nr. 42 (2003-2004) pkt. 6.3.4, legges det opp til å øke innslaget av vervede i Forsvaret. Dette for å øke anvendbarheten, reaksjonsevnen og kvaliteten i de operative avdelingene. For å gjennomgå dagens ordning for de vervede lys av endringene i tjenestemønsteret og alderssammensetningen i den operative strukturen samt behovet for å redusere driftsutgiftene nedsatte forsvarsdepartementet en partssammensatt arbeidsgruppe.