Studie
Grunnloven § 102: Hva må ikke finne sted, unntatt i hvilke tilfeller?
Den siste tiden har vi sett en økende spenning mellom hensynet til kriminalitetsbekjem- pelse på den ene siden og borgernes privatliv på den andre siden, som gjør det stadig viktigere å avklare de konstitusjonelle grensene for privatlivsinngrep. Grunnloven § 102 er blant rettighetsbestemmelsene i Grunnloven som opprinnelig ble vedtatt i 1814. Bestemmelsen oppstiller det såkalte husransakelsesforbudet som gir en særskilt beskyttelse av privatlivssfæren i private hjem. Forbudet innebærer at offentlige myndigheter ikke kan foreta undersøkelser i private hjem på en måte som er egnet til å medføre krenkende mistanke mot den undersøkelsen rettes mot. Slike undersøkelser kan bare skje «i kriminelle tilfeller». Gjennom lovendringer i juni 2016 utvidet Stortinget adgangen til avvergende og fore- byggende tvangsmiddelbruk i medhold av straffeprosessloven § 222d og politiloven § 17d. Etter vårt syn utfordrer lovendringene et allerede anstrengt forhold til Grunnloven. I denne rapporten til Stortinget tar vi for oss i hvilken grad husransakelsesforbudet i Grunnloven § 102, andre punktum, verner borgerne mot at politiet og PST foretar hemmelig ransakelse, avlytting og datahacking i private hjem for å avverge eller fore- bygge kriminalitet. Vår vurdering er at slik tvangsmiddelbruk trolig kan komme i strid med Grunnloven § 102, andre punktum.